Søk
  • Toni Ravn Dick

Ansvarsfraskrivelse hos dyreeiere ved omplassering av katter


“Hei! Jeg og mannen skilles og vi kan ikke beholde katten. Hun er snill og kosete. Kan dere ta den? Hvis ikke blir den avlivet, og det vil jeg ikke.”


“Vi venter barn og katten må bort. Hvis ikke dere kan ta den, avlives den.”


“Mannen har fått allergi og vi må avlive katten hvis dere ikke kan ta den inn i organisasjonen.”


“Katten vår har fått kattunger. Avlives på torsdag om ingen vil ha dem.”



Når ble det greit å bruke avliving som trussel?


Vi som arbeider i frivillige organisasjoner får støtt og stadig slike henvendelser, men dessverre er de ikke forbeholdt kun oss. Andre blir kontaktet om det samme. Privatpersoner, veterinærer og til og med atferds-konsulenter. På finn.no har det også blitt observert lignende annonser.


I anskaffelse av et kjæledyr, tar man på seg et ansvar, og det inkluderer at dyret skal behandles på en menneskelig måte, også ved en eventuell omplassering.

Vi har forståelse for at livet kan sende oss en skikkelig vrien skruball, og omplassering av kjæledyr blir en uunngåelig realitet. Når man allerede har det tøft med en vanskelig livssituasjon er en slik avgjørelse det siste man ønsker å ta stilling til. Det som ikke er ok, er å bruke avliving som en trussel når man søker hjelp hos andre. Alt det oppnår er å gi dårlig samvittighet hos den som blir spurt men ikke har kapasitet til å overta katten. Det blir rett og slett ansvarsfraskrivelse, og det som verre er; en legger sitt ansvar over på utenforstående som kanskje ikke engang kjenner katten.


Nylig ble vi kontaktet av en snill og god person som fortalte at hun sleit skikkelig med samvittigheten etter å ha blitt kontaktet angående en sånn sak. Vedkommende hadde ikke anledning til å overta kattene, som eier forøvrig truet med avliving på, og satt nå igjen med en følelse av skyld. Mistet disse kattene livet fordi HUN ikke hadde kapasitet til å overta dem? Dette er ikke riktig.


Frivillige organisasjoner har nok å ta fatt i med hjemløse og forlatte katter, så så lenge det ikke er snakk om katt fra dødsbo eller andre prekære tilfeller, så er det opp til hver enkelt dyreeier å omplassere katten sin på en måte som er mest mulig skånsom for katten.


  • Hør med familie, venner og bekjente en stoler på om de har mulighet til å overta katten. Ikke vift “ellers avlives den” i fjeset deres.

  • Lag en utdypende finn annonse om omplassering. Skriv utfyllende om kattens personlighet og legg til flere bra bilder for best mulig respons.

  • Bli medlem av grupper på facebook, fortell om katten og legg gjerne ved bilde. Del finn annonsen din her. Spør fint om råd og hjelp.

Vi presiserer atter en gang; ikke bruk avliving som en trussel. Dette er aldri greit.


Det kan diskuteres om slike henvendelser også er med på dannelser av kattekolonier på privat basis, ie. kattesamlere. De blir kontaktet fordi folk vet at de elsker katter, og vedkommende har verken hjerte eller samvittighet til å si nei, med visshet om at de vil bli avlivet i så tilfelle. Så sitter vedkommende igjen med 10-15 katter de ikke har råd til å ha. Sykdommer spres mellom dem fordi vedkommende ikke har råd til å vaksinere og kastrere.


Dette temaet går litt hånd i hånd med “bruk og kast” mentaliteten ifht katter. Det er ikke bare en katt. En rottefanger. Det er et levende individ som man har inkludert som et familiemedlem. De fortjener ikke å bli avlivet fordi de ikke lenger er “søte kattunger.” Dette er også noe vi ser titt og ofte. Katter omplasseres eller avlives pga “allergi” eller “endret livssituasjon”. En kort stund etter blir vi informert om at vedkommende har skaffet “ny søt kattunge”.


Med dette innlegget håper vi at vi når gjennom til de som tidligere har vært skyldige i dette, og at det kanskje vil endre hva de gjør i en slik situasjon i fremtiden. Omplassering av kjæledyr er som regel veldig vondt og tøft. Det skal aldri være lett, for dyret er et familiemedlem, ikke en eiendel.




17 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle